Noe av det vakreste jeg vet i en gammel oldemorshage, er peoner. Nesten ingenting er så fascinerende å følge med på i hagen som den søvnige måten de vokser på, helt fra de første rødbrune piggene stikker beslutsomt opp av jorden og fortsetter å fylle bedet med nye skudd som etterhvert ruller seg ut og blir til greiner, blad og knopper. Når de endelig springer ut, blir jeg helt mo i knærne og tenker: "Fy søren!". De er som en magnet på øynene mine, og jeg bare må ut og se på dem, gang på gang.
På Godset er vi så heldige å ha flere typer. Alle sammen er gamle og arvede, så det finnes lite dokumentasjon på hva de heter, hvilken type de er eller hvor de kommer fra. Men de har alle sammen likevel en fin historie å fortelle for oss som eier hagen. På sikt vil det bli flere peoner (helt sikkert) fordi jeg bl.a. skal lage et laaaangt staudebed mot det nye gjerdet mot veien.
Rundt hagen vår, har vi et hvitt stakittgjerde som nå rammer inn mesteparten av tomten vår. Den ene staudevarianten er lyserosa og kler det hvite gjerdet helt perfekt. Min kjære svigermor hadde grønne fingre og en av hennes stoltheter var det store staudebedet med lekre, fylte rosa peoner. Før mine svigerforeldre solgte huset sitt for noen år siden, snek vi med oss et par jordklumper med peonrøtter som vi satte ned i jorden to steder på Godset. Deretter ble de omhyggelig pleiet og stelt. I fjor hadde vi en blomst på hver, i år har de virkelig slått ut i blomst.
Bildene viser den ene planten. Den andre er plantet mot veien og er enda litt større i omfang. De er begge to helt lekre, og minner oss på en flott måte om et kjært familiemedlem samtidig som det er hyggelig å samle vekster fra begge familier inn i det som er vårt sted.
Det andre peonbedet er større og består av to ulike typer; en hvit og en dyp rosa. Den hvite ser ut som en type silkepeon, den andre som en hybrid. Dette artige med dette bedet, er at det ble oppdaget da vi ryddet opp i berberisen (dvs. fjernet den), og den gamle steintrappa. Under den forvokste berberisen fant vi også et staudebed fylt av peoner. De har nok blitt holdt nede i lang tid for alt jeg så den sommeren var noen små peonblader. Langt bak i hukommelsen min demret det noe om flotte, velduftende peoner akkurat der, så jeg tenkte jeg ville la de få en sjanse. Heldigvis var de både sterke og voksevillige da de ble reddet og fikk luft. Hvert år er de nå virkelig en fryd for øyet.
Prosessen er slik helt fra den gryende vår med frekke, skudd som stikker opp av bakken.
Og med mange knopper.
Til frodig blomstring.
I år er det synd at jeg kun får tilsendt bilder på sms som jeg kan nyte, og jeg kommer hjem til avblomstringen. Det er definitivt en bedre opplevelse å kunne snuse inn de herlige dufter også. Men forhåpentligvis får vi glede av disse i mange år enda...så det er bare å glede seg til nye sesonger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar